Reisebrev: QPR - Wigan

Bortetur til London, og min første Wigan-kamp på over ni år. Her er min oppsummering fra Loftus Road.

NYE SUPPORTERE: London-besøk av svigersøster, og dermed var to nye Wigan-supportere rekruttert.


London, QPR og Loftus Road. Intim stadion som passer beskrivelsen malplassert, men som samtidig har sin sjarm. Selv på øvre tribunedel - hvor borteseksjonen er plassert - kommer du nokså tett på banen, og det er faktisk nærme nok til at du kan kjenne litt av gresslukta. Men det er kanskje ikke bortetribunen Wigan-supportere flest ville valgt. Vi må nemlig helt tilbake til 2003 for å finne forrige og eneste seier i dette oppgjøret. Tar vi med lagenes nylige form var det heller ikke mye som tydet på borteseier i forkant av kampen, men jeg var - som alltid - optimist da jeg scannet billetten i min nye Wigan-drakt med Aasgaard på ryggen og to nye, norske Wigan-supportere på slep.


Optimismen får en tidlig knekk når tidligere landslagskaptein Stefan Johansen finner Sam Field på en corner, og sender ligalederne opp i 1-0 etter kun tolv minutter spill. De første 20 minuttene er vi rett og slett ikke med på notene, og er heldige som ikke ligger under med mer. Da passer det fint at vi scorer på vår første sjanse, når Nathan Broadhead utligner etter 22 minutter.


Gleden blir imidlertid kortvarig, når QPR får en ny corner snaue to minutter senere. Jeg gjør mitt og prøver å få Johansen ut av fatning med noen velmenende gloser fra tribunen, men nordmannen lar seg ikke affisere og kopierer den første scoringen når tidligere Wigan-spiller Leon Balogun pannebrasker inn 2-1.

Derfra og ut er vi med, og i store deler av kampen det førende laget. Ja, QPR er frempå med noen farligheter, og Ben Amos varter opp med en kremredning i 2. omgang. Men faktum er at momentet endret seg etter vår redusering. Vi er fullt på høyde med ligalederen, og leverer egentlig en meget sterk bortekamp. Men når man gir bort to dødballmål på den måten blir det tøft, og det må lukes bort fort som fy.


Selv burde vi også funnet målet flere ganger. Annulleringen i 1. omgang sitter jeg for langt unna til å mene noe om, men Ashley Fletchers forsøk i sluttminuttene hadde fortjent en bedre skjebne. I tillegg er dommer både feig og dårlig når han ikke blåser straffe når Tom Naylor blir regelrett meid ned på en corner.


Men det vil seg ikke, og statistikken på Loftus Road forblir like dårlig.


Det var uansett gøy å være på Wigan-kamp igjen. Over ni år er selvsagt alt for lenge siden! Nå håper jeg formen til laget snur fort, for det var i hvert fall mye positivt å bygge videre på fra London - tross tap. Og så håper jeg vi kan få til en fellestur til Wigan en gang på våren.

76 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle